På fagdagen i regi av Franzefoss tok Kjersti Hartvig Larsen i Norsk Bergindustri for seg bærekraft.
Hvordan få høynet kvalitet og økt bærekraft i bygg- og anleggsindustrien? Et klart svar er tettere samarbeid mellom de ulike aktørene.
– I 2030 skal vi ha 50 prosent ombruk av alt som rives. Det er en kjempeutfordring, og den klarer ikke vi som leverandør å løse alene. Hele verdikjeden – produsent, leverandør, underentreprenør, hovedentreprenør, beskrivende ledd og byggherre – må samarbeide.
Dette var et hovedbudskap fra Jørn Eliassen, salgsleder i Franzefoss Pukk, under en fagdag i Oslo denne uken. Temaet var nettopp hvordan bransjen må jobbe sammen for å nå markedets voksende ambisjoner.
Godt nok som mål
Og ambisjonene er høye. Eliassen viste til en rekke uttalte mål, blant annet at alle anlegg skal være utslippsfrie i 2030, bærekraft skal vektes 30 prosent i anbud og at gjenbruk/ombruk skal være minst 50 prosent.
Eliassen luftet muligheter for å innfri målene, men pekte også på hindre som tilgjengelige arealer, økte kostnader og byråkrati.
– Veldig mye av det som deponeres i dag, kunne gått til ombruk med et mer smidig regelverk, framholdt han og argumenterte for å tenke "godt nok" og ikke "best mulig".
Bærekraft som rød tråd
Kjersti Hartvig Larsen, fagsjef miljø og bærekraft i Norsk Bergindustri, gikk gjennom norske og internasjonale lover, begreper og initiativer på området.
– Våre viktigste verktøy for bærekraftig drift er implementering av TSM, EPD-generatoren og gjenbruk av masser, sa Hartvig Larsen.
Den internasjonale standarden TSM (Towards Sustainable Mining) består av åtte protokoller med 30 indikatorer som alle støtter opp under FNs bærekraftsmål. Medlemmer i Norsk Bergindustri har startet med HMS-indikatoren, som er den mest grunnleggende, og begynt på ILU-protokollen som omhandler interessegrupper, lokalsamfunn og urfololk.
– Framover vil vi jobbe mer aktivt med protokollen for biologisk mangfold, fortalte hun.
Ombruk i Lillestrøm
Ida Nilsson fortalte om et prosjekt fra den tiden hun arbeidet i Norconsult, et prosjekt som vant Byggenæringens klimapris 2021. 750 meter av Storgata i Lillestrøm skulle transformeres. Der slet man med setnings- og overvannshåndteringsproblematikk. Den høytrafikkerte veien var fundamentert på myrmasser/torv, over leire. Torven måtte masseutskiftes, og VA-ledninger i grunnen skulle byttes ut samtidig.
De tenkte nytt om massehåndtering, og det ga resultater. Tilnærmet alle masser som ikke kunne gjenvinnes internt i prosjektet, ble gjenbrukt eksternt. Klimabesparelsene sammenlignet med et tradisjonelt prosjekt, der masser blir kjørt til deponi og kjøpes inn nytt, var blant annet 40 prosent reduksjon i CO2-utslipp knyttet til massehåndteringen, 35 000 tonn mindre uttak av jomfruelig stein og 30 000 tonn redusert deponibehov. Og ikke minst kostnadsbesparelser på minst fem til ti millioner kroner.
– Bærekraftig massehåndtering kan i mange tilfeller gi lavere kostnad, framholdt Nilsson.
Så hvordan fikk de det til? Som tidligere antydet er hovedsvaret ombruk. Og det hadde de ikke klart like godt uten nært samarbeid mellom rådgiver, byggherre og entreprenør.
Gjenvinning nært markedet
Franzefoss leverer til bygg og anlegg, og NOAH mottar masser fra de samme områdene. De to planlegger sammen et jordvaskeanlegg ved Bånnkall på Grorud. I stedet for å frakte masser fra sentralt i Oslo til anlegget ved Engadalen i Nittedal, skal de transporteres 20 kilometer kortere til jordvaskeanlegget med navn FRANO. Der skal 80 prosent gjenvinnes og leveres som pukk og grus tilbake til markedet.
– Vi får inn deponivarer og leverer ut salgbare pukkfraksjoner, forklarte Håkon Tufte-Lyngdal fra NOAH.
Siden man ikke må lagre i lang tid, reduseres arealbruken med 60 prosent. Kortere transport gir 9,6 millioner færre tonn/kilometer årlig. Fasiten vil bli 70 prosent lavere CO2-utslipp.