KUNST OG KOMMERS: Vigdis Johansen er fjerde generasjon leder i familiebedriften som leverer gravsteiner, bygningsstein og skulpturer.
At hun er en av de få kvinnelige lederne i bergindustrien, synes hun er ganske uinteressant. Vigdis Johansen er mer opptatt av faget.
Hun starter arbeidsdagen på Sandbakken ved Sarpsborg, der hun bor i andre etasje over skriftverkstedet. Leiligheten har hun tatt over etter farmor og farfar, han som var sønn av Olaf Johansen som startet Johansen Monumenthuggeri i 1946.
Etter å ha unnagjort litt e-post og tatt noen telefoner, forlater i denne sammenheng fjerde generasjon Johansen butikken for gravstein og drar til Skjeberg. Her foregår produksjonen til skulptur- og utsmykkingsprosjekter. Dette står for om lag 70 prosent av aktiviteten i bedriften.
Mange prestisjeprosjekter
Det er lett å intervjue Vigdis. Svarene kommer nesten før du får stilt spørsmålene. Ikke det at hun trenger spørsmål for å snakke, for eksempel om veien videre.
– Vi har akkurat kjøpt ny sag, i tillegg til de vi har fra før av. Delene kom i forrige uke, og sagen skal settes sammen så fort vår nye maskinhall er klar, sier Vigdis og peker ut vinduet.
Større kapasitet gir mulighet til økt produksjon, hvis man har kundene da. Framover vil Vigdis frigjøre mer tid til utadrettet salg og profilering.
– Vi kan ikke stole på at kundene vil fortsette å komme av seg selv, selv om jungeltelegrafen har fungert svært godt så langt, sier hun.
Og hvem er kundene? Når det gjelder gravstein, er det både privatpersoner og begravelsesbyråer. For skulpturenes del er det kunstnere som kjøper steinen selv eller privatpersoner som har engasjert dem. Men det mest synlige for folk flest er offentlig utsmykking.
«Skapning fra Iddefjord» av Martin Puryear står utenfor Deichman bibliotek i Oslo. Den 130 tonn tunge granittskulpturen som består av 43 deler og stod ferdig i 2021, er den største enkeltskulpturen Johansen Monumenthuggeri har levert. Bedriften har også vært en betydelig leverandør til Klosterenga skulpturpark, hvor første fase ble sluttført i fjor. Bare for å nevne noe.
Kunst og kommers
Slike store prosjekter har litt å si for lønnsomheten, som varierer fra år til år – uten at man kan lese høye fjelltopper og dype bølgedaler ut av regnskapene.
Vigdis har fått høre fra noen av sine 15 medarbeidere, og også noen av kundene, at hun tenker for mye med hjertet. Men hun har aldri hatt noe ønske om å tjene skamløst mye penger.
– Det er tøft å drive en produksjonsbedrift, og det er så klart mye mer penger i kjøp og salg. Men det viktigste for meg er å drive trygt – for medarbeiderne, bedriften, kundene og faget, sier Vigdis.
Vi mistenker at jobben i seg selv er litt som lønn for henne. Hun snakker i alle fall svært troverdig om at den er veldig givende, at det er gøy med alt fra skissestadiet til snorklipping av ulike prosjekter
– Vi er noe stabeiser her nede i Østfold, vet du. Da maskinene gjorde sitt inntog på 60-tallet var min farfar tydelig: Vi må ikke glemme håndverket! Selvfølgelig skal vi følge med i utviklingen, men dagens steinhugger må være like flink med hammer og meisel som med programmering, sier Vigdis med innlevelse som en vekkelsespredikant.
Kortreist teller mer
Natursteinbransjen i Norge har jobbet en stund i motbakke. Det er billigere for kunstnere å arbeide utenlands, blant annet på grunn av moms og skatteregler, og byggherrer har kjøpt inn mye i utlandet.
– Men det er tegn til bedringer. Vi ser at det ensidige søkelyset på pris er i ferd med å blekne til fordel for blant annet bærekraft, framholder Vigdis.
Kortreist har fått større vekt i salgssamtalene. Johansen Monumenthuggeri kjøper steinblokker primært fra hele Norge og Sverige og bearbeider dem i Skjeberg. Nordisk stein, og gjerne i tillegg italiensk marmor, som behandles lokalt.
Produktene er altså gravsteiner, bygningsstein og skulpturer. Kunstnere som ikke ønsker å bearbeide steinen i egne lokaler, kan leie plass og utstyr hos steinhuggeriet i Skjeberg. Om ønskelig blir hele jobben utført av Johansen Momumenthuggeri etter kunstnerens modeller og tegninger. De kan bidra gjennom hele prosessen fra kalkulering, via bestilling av blokk til montering. De leverer også tilpassede sokler til for eksempel bronseskulpturer til en rekke norske og utenlandske billedkunstnere.
Hegner om faget
Det gir det lav odds å tippe at Vigdis’ drivkraft i jobben er å vite at hun er med på å skape noe som er bestandig og til glede for alle. Det gjelder både utsmykning, skulpturer og gravsteiner.
– Det er svært tilfredsstillende å vite at produktene våre har god kvalitet og skal vare, sier hun og fortsetter:
– Vi er stolte av våre røtter og jobber for å bevare det eldgamle håndverkerfaget der kunnskap har blitt overført fra generasjon til generasjon. Stenhuggerfaget krever tid, konsentrasjon og nøysomhet. Vi kombinerer gammel kunnskap og metodikk med ny teknologi og hjelpemidler, sier hun.
Vigdis vet ikke hvor høy, eller snarere lav, kvinneandelen i natursteinsektoren er. Ikke er hun spesielt opptatt av det heller.
– Jeg har aldri opplevd hverken fordeler eller ulemper med å være kvinne i bransjen. Jeg tror det er mer person- enn kjønnsavhengig, kommenterer hun.
– Når det er sagt, er det viktig at bransjen klarer å hente talenter fra hele befolkningen. Da er det blant annet viktig å legge til rette for fleksibilitet i arbeidsdagen. Det gjelder alle bransjer, legger hun til.
Vigdis ble først kjent med Norsk Bergindustri nærmest i steinalderen. Eller i alle fall så tidlig som i 2004 da hun startet i familiebedriften. Den var da medlem i Steinindustriens landsforening (SIL), en av foreningene som med tiden fusjonerte til Norsk Bergindustri.
– Det gir trygghet å være med i en bransjeorganisasjon, ha et sted å henvende seg og strekke seg etter. Som for eksempel i arbeidet med miljøledelsessystemet TSM, framholder hun.
Stein inn med morsmelken
Det var mye steinprat rundt middagsbordet i oppveksten, og i mange år var hele familien ansatt i firmaet. Faren var utdannet steinrestauratør, tok mesterbrev og jobbet som daglig leder i firmaet i nesten 30 år. Moren arbeidet med salg og regnskap, mens storebror utdannet seg til steinhugger. Selv studerte Vigdis økonomi etter formgivning på videregående.
I en familiebedrift er det naturlig at alle bidrar, og Vigdis jobbet både sommer, helger og kvelder fra ung alder.
– Det her blitt mye maling av gravsteiner opp igjennom årene, ja, innrømmer Vigdis.
Ellers var korps og fotball de store interessene i ungdommen. Lek med ball har hun tatt opp igjen. I sommer spilte hun på det norske landslaget i gå-fotball under VM i England. Vigdis stod i mål. Hun har god trening i å passe buret etter mye trening hjemme i hagen sammen med sønnen på 17 år. Han er en skikkelig måltjuv.
Så rekker ikke Vigdis å prate mer. Hun må løpe av gårde til en karrieredag på Borg videregående skole for å overbevise ungdommen om at det er kjempegøy å jobbe med naturstein. Skolen er for øvrig foreslått nedlagt.
– Næringslivet skriker etter fagfolk, men politikerne svarer med å kutte i skoletilbudet, sukker Vigdis.