Er det noen hjemme, Cecilie Myrseth?

(Denne kronikken ble først publisertt i Nationen.)

Elbiler inneholder mineraler som nikkel, kobber, kobolt og grafitt – ofte utvunnet med barnehender i Kongo, eller med store miljøskader i Kina. Dette tar unektelig vekk litt av gleden ved å kjøre elektrisk. Den gode nyheten er at Norge sitter på mineralforekomster og teknologi som kan fjerne ubehaget.

Mineraler og metaller er nøkkelen til grønn omstilling. Uten disse materialene får vi ikke bygget alle vindmøllene, solcellene og elbilene som trengs for et utslippsfritt samfunn. Og behovet er enormt: En hel kobbegruve må til bare for å realisere det norske havvind-eventyret, mens det trengs over 100 nye gruver innen 2030 for å innfri internasjonale klimaforpliktelser.

Resirkulering, å gjenbruke materialene, er en viktig del av løsningen på mineralbehovet, men det er dessverre ikke nok. Et økende behov betyr at vi må utvinne nye mineraler i tillegg til å gjenbruke de gamle. Grønn omstilling trenger flere gruver.

Høres det ille ut? Gruvedrift brukes ofte som selve symbolet på sivilisasjonens rovdrift på natur og menneskeliv. I storfilmer som Avatar og Dune er det mineraljakt som får hensynsløse makthavere til å invadere urfolk og landområdene deres. Og dette er selvfølgelig inspirert av virkeligheten: Historisk har gruvedrift forårsaket enorme overgrep og naturødeleggelser. Også i dag forekommer det skadelig praksis – for eksempel i Kongo, der det har blitt dokumentert flere titalls tusen barnearbeidere i koboltgruvene. Samtidig brennes det regnskog for å finne nikkel i Indonesia, og forurensingen når nye høyder fra Kinas utvinning av sjeldne jordarter. Men må det være slik? Er det mulig med grønn gruvedrift?

Uttak av naturressurser vil alltid ha miljøkonsekvenser. Men de kan minimeres, og mineraler er – overraskende nok – fullt mulig å hente opp uten bruk av barnehender. Bedre sporingsmetoder er under utvikling, som vil gjøre det enklere å sikre etisk praksis i Kongo. Men den beste måten sikre bærekraft på, er å ta verdikjeden hjem.

Norske bidrag til grønne gruver
Bare det å flytte mineralutvinning til Norge vil sikre forsvarlige arbeidsforhold og en vesentlig forbedring av miljøfotavtrykket. Samtidig jobber norske selskaper med løsninger som kan bidra til grønnere gruver også internasjonalt.

Verdens første fabrikk for å lage avanserte byggematerialer fra gruveavfall åpnes denne sommeren i Sandnes kommune. Der vil bedriften Cemonite bruke avgang fra Titania-gruva for å produsere et klimavennlig alternativ til sement. Teknologien kan få stor betydning for å unngå gruvedeponering, og som en bonus kan den gi enorme klimakutt – ettersom sement står for hele åtte prosent av globale klimagassutslipp. Til sammenligning står luftfart for under tre prosent.

Når det gjelder gruvenæringens eget klimafotavtrykk, er løsningen elektrifisering. Også her er den norske industrien på ballen. Neste år vil Rana Gruber, som produserer høykvalitets jernmalm fra Mo i Rana, ha elektrifisert hele sin maskinpark og dermed bli verdens første jerngruve med nullutslipp.

Så gjenstår det særlig én stor miljøutfordring for norske gruver: Dagbrudd. Alle gruver må på en eller annen måte grave seg ned i landskapet for å hente ut mineraler. Dagbruddene etterlater store sår i landskapet, som kan bli gigantiske – i det største norske prosjektet er det snakk om et areal på 150-200 fotballbaner. Men også her fins det løsninger.

I Nome kommune ligger Fensfeltet, Europas største forekomst av sjeldne jordartsmetaller – en forekomst som kan få avgjørende betydning både sikkerhetspolitisk og for å sikre ressurser til grønn omstilling. Rare Earths Norway, selskapet som planlegger utvinning, jobber der med å utvikle et konsept for usynlig gruvedrift. Gjennom et EU-støttet forskningsprosjekt planlegges det for en fullstendig underjordisk gruve – i stedet for dagbrudd. Dette kan bane vei for bedre praksis også internasjonalt.

Bellona samarbeider med norsk mineralnæring for å få fart på disse gode løsningene, men opplever dessverre at politikerne glimrer med sitt fravær.

Er det noen hjemme i Næringsdepartementet?
For ett år siden lanserte Jan Christian Vestre en ny norsk mineralstrategi, med mål om å utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring. I etterkant har Vestre byttet jobb, og mye tyder på at strategien er skrinlagt. Vår nye næringsminister, Cecilie Myrseth, har så langt vist null interesse. På arrangementer om temaet stiller statssekretærer i hennes sted, om noen – og norsk mineralbransje kan fortelle at det tar månedsvis å få viktige møter med departementet. Hva skjedde med lovnadene om et hurtigspor for mineralprosjekter? Er staben utbrent etter tre år på høygir med Vestre?

Norge har vært et foregangsland i å rulle ut elbilen som klimaløsning. Nå kan vi også bidra til å rydde opp i verdikjeden. Men det forutsetter at næringsministeren våkner og får mineralstrategien opp fra skuffen. Er det noen hjemme, Cecilie Myrseth?

Og for øvrig så mener jeg at gruvedrift på havbunnen er en miljøfiendtlig avsporing som må stoppes.

Martin Sveinssønn Melvær
Teamleder materialer og industri
Bellona