Samtidig fører utvinningen av mineraler til svært alvorlige miljøskader som blant annet innebærer enorme landskapssår og ødelagt natur, ufattelige mengder med avfall og spredning av forurensning og støv i et stort område. På den ene siden kan vi ikke slutte å utvinne mineraler. På den andre siden kan vi ikke fortsette å utvinne mineraler med så stort miljømessig fotavtrykk som dagens produksjonsmetoder forårsaker. Teknologien som er nødvendig for å utvinne mineraler på en bærekraftig måte finnes ikke enda, men vi vet en del om hvordan den må se ut.
For det første må fremtidens mineralutvinning i langt større grad skje gjennom underjordsdrift slik at jordoverflaten skjermes for naturskader som i praksis er umulig å restaurere. Men enda viktigere er deponeringen av millioner av tonn med gruveavfall som medfører uakseptabelt store miljøødeleggelser ikke bare om den legges i sjøen, men også dersom den deponeres på land. Fremtidens mineralnæring må derfor være avfallsfri. Dette kan høres umulig ut, men det er ikke tilfellet. Gruveavfall har mange mulige anvendelser. Det kan brukes som fyllmasse, bygningsmateriale og råstoff i industrien. Bellona mener det er mulig å benytte minst halvparten av all avgang og alt gråberg til slike formål, men dette forutsetter at myndighetene ikke bare stiller krav om at gruveindustrien skal levere det, men også at aktuelle brukere pålegges å ta i mot disse ressursene. Resten av avfallet er det mulig å legge tilbake i hulrommene som er skapt når man tar ut malmen, dersom man tilrettelegger for tilbakefylling. Denne tenkemåten må ligge til grunn når man planlegger fremtidens mineralprosjekter, og det må utvikles teknologi og metoder muliggjør en kostnadseffektiv gjennomføring. Inntil dette er på plass behøver vi en avgift på mineralavfall som stimulerer til en slik utvikling. Dersom denne avgiften kommer på toppen av eksisterende avgifter vil den fort kunne gjøre det ulønnsomt å drive mineralutvinning i Norge. Ved innføringen av en slik mineralavfallsavgift må det derfor gis lettelser i andre fiskale avgifter slik at det samlede avgiftstrykket ikke blir vesentlig høyere for norsk mineralnæring enn for utenlandske bedrifter som man konkurrerer mot.
Mineralindustrien må også bli langt flinkere til å reparere naturskadene som den forårsaker enn hva man er i dag. Dette forutsetter videreutvikling av metoder for rekonstruksjon av topografi og gjenopprettelse av jordsmonn og revegetering av dette som i dag ikke er gode nok, og innebærer en styrking av fagområdet som kalles restaurerende økologi.
I fremtidens mineralindustri er alle driftsmidler og anleggsmaskiner elektrifisert, og baserer seg på fornybare energikilder. Eksempler på elektrifiserte anleggsmaskiner finnes allerede, men det haster med også å videreutvikle disse slik at de blir konkurransedyktig når det gjelder pris og ytelse sammenlignet med konvensjonelle anleggsmaskiner.
Fremtidens mineralnæring henter en stadig større andel sine råstoffer fra urbane kilder. Etter som jordskorpen gradvis tappes for tilgjengelige mineralressurser akkumuleres de samme ressursene i antroposfæren som i praksis er produkter, bygningsmasse og annen infrastruktur som mennesket omgir seg med i tillegg til avfallet som vi etterlater oss. Når vi øker andelen av mineraler som vi høster fra urbane kilder, reduserer vi samtidig behovet for nye gruver med tilhørende naturinngrep, og vi forebygger knapphet på de samme mineralene. Alle mineralprodusenter bør få krav om å utrede muligheten for innarbeidelse av urban malm i egen produksjonsprosess, og det bør etableres et eget forskningsprogram for nødvendig teknologiutvikling.
Norske myndigheter har erklært at norsk mineralnæring skal bli ledende på miljøområdet. Foreløpig har svært lite blitt gjort for å følge opp denne ambisjonen. Bellona mener tiden er overmoden for å komme i gang med dette arbeidet.
