Stålgruvene i Brutopia - Rolf Arne Kleiv, professor ved NTNU

I likhet med mange andre som vokste opp på 70- og 80-tallet betydde Donald Duck & Comye for allmennutdannelsen. Her ble vi eksponert for geografi, historie, politikk, økonomi og ikke minst teknologi. Mange av historiene handlet om gruvedrift og mineralressurser. I Carl Barks-historien “Kong Salomos gruver” (utgitt på norsk for første gang i 1959) inspiserer Onkel Skrue en av sine kobbergruver i Arizona. Fra kanten av et enormt dagbrudd ser vi hvordan malmen fraktes opp ved hjelp av en 24 kilometer lang spiralformet jernbane. Min personlige kjennskap til bergindustri begrenset seg til Juve Pukkverk som drev i en litt mindre skala.

Som investor og gründer prioriterte Onkel Skrue gjerne metallforekomster fremfor industrimineraler, og historiene fokuserte kanskje mest på prospektering og gruvedrift. Men vi finner også eksempler på bruk av oppredningsteknologi. I historien “Mobile millioner” benyttes luftklassering for å skille mynter fra sedler i Onkel Skrues pengebinge. Her har Donald valgt en tyngdekraftsklasserer av cross-flow-typen, dvs. en klasserer der klassererluften står normalt på massekreftene. Historien forklarer tydelig hvordan separeringen skjer på grunnlag av forskjeller i egenvekt og kornform.

Samtidig, på midten av 80-tallet, ble mineralressursene stort sett forbigått i stillhet i samfunnsfagsundervisningen ved Svelvik Ungdomsskole. Dette var ikke et uttrykk for Rektors redaksjonelle linje, men et resultat av at lærebøkene som ble benyttet knapt erkjente bergindustriens eksistens. Her har dessverre lite skjedd på 30 år.

Den prisbelønte Kosmos-serien fra Fagbokforlaget kan tjene som eksempel. Etter innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 er Kosmos et av de mest solgte nye verkene i samfunnsfag på ungdomstrinnet. Boka Kosmos 9 tar for seg naturressurser og starter med å gi en oversikt over ressursgrunnlaget og generelle problemstillinger knyttet til ressursbruk. Deretter behandles naturressursene én etter én i de etterfølgende kapitlene “Maten på landjorda”, “Maten i havet” og “Energiressursene våre”. I løpet av de totalt 70 sidene som vies naturressurser finner man kun to setninger som omhandler metaller og mineraler. Innledningsvis får leseren får vite at “Fisk, jordsmonn og mineraler er eksempler på naturressurser.”, mens det litt senere sies at “Malmer og mineraler vi produserer metaller av, er også ikke-fornybare ressurser, men vi kan gjenvinne metaller.” Utover dette nevnes ikke mineralressursene.

Læreplanene i grunnskolen gir den enkelte skole stor frihet i valg av undervisningsopplegg og læremateriell, men gir samtidig klare mål for hva elevene skal lære. Etter fullført ungdomsskole skal eleven kunne “…undersøke hvordan mennesker nyttiggjør seg av naturgrunnlaget, andre ressurser og teknologi i Norge og i andre land i verden, og drøfte premisser for bærekraftig utvikling.” For meg er det åpenbart at dette krever kjennskap til bergindustri og mineralressurser.

Når skolebøkene svikter må man søke andre kilder. Flere skoler har laget forbilledlige undervisningsopplegg i samarbeid med lokal bergindustri. Gjennom temauker, bedriftsbesøk og verdikjedetenking får elevene en forståelse for sammenhengen mellom ressurser og produkter. Dette er dessverre ikke et alternativ som lar seg gjennomføre for det store flertall. Vi kan imidlertid komme et stykke på vei ved å utarbeide støttelitteratur og nettressurser som er tilpasset undervisningen i samfunnsfaget. En illustrert og balansert faktabok med reelle eksempler fra norske bergverksbedrifter kunne vært et effektivt verktøy. Her må flere bidra. Vi kan ikke forvente at samfunnet skal være positivt innstilt til etablering av ny bergindustri når mange ikke engang er klar over at vi fortsatt driver gruvedrift i Norge. Kunnskap er en forutsetning for samfunnsaksept.

Avslutningsvis bør jeg for ordens skyld påpeke at Disneys versjon av bergindustri var basert på flere kunstneriske friheter, og at Donald Duck & Co aldri har vært et fullverdig substitutt for gode skolebøker. Jeg skjønte allerede som liten at man ikke kunne snuse seg fram til gullmalm, og at prospektering etter gull nødvendigvis måtte skje ved hjelp av andre metoder. Stålgruvene i Brutopia tok jeg imidlertid for god fisk. Senere har jeg skjønt at Brutopia var svært lykkelig stilt som kunne hente rent stål ut av fjellet og således slapp kostnadene forbundet med oppredning og smelting. Innbyggerne i Brutopia var ikke like lykkelige da mange ble dømt til straffarbeid i stålgruvene.